Behandlingen av sacral agenesis, som er en misdannelse som forårsaker forsinket utvikling av nerver i den siste delen av ryggmargen, oppstår vanligvis under barndommen og varierer i henhold til symptomene og misdannelsene som barnet presenterer.
Generelt kan sakralgenesis identifiseres kort tid etter fødselen når barnet har forandringer i leggen eller mangel på anus, men i andre tilfeller kan det ta noen måneder eller år før de første tegnene vises, noe som kan inkludere gjentatte urinveisinfeksjoner, hyppig forstoppelse eller fekal og urininkontinens.
Således inkluderer noen av de mest brukte sakrale agenesebehandlingene:
- Obstipating medisiner, som for eksempel loperamid, for å redusere hyppigheten av fekal inkontinens;
- Rettsmidler for urininkontinens, slik som Solifenacin Succinate eller oxybutynin hydrochloride, for å slappe av blæren og styrke sphincteren, redusere episoder av urininkontinens;
- Fysioterapi for å styrke bekkenmuskulaturen og forhindre inkontinens og styrke muskler i bena, spesielt i tilfeller av nedsatt styrke og ømhet i nedre lemmer;
- Kirurgi for å behandle noen misdannelser, for eksempel å korrigere fraværet av anus, for eksempel.
I tillegg, i tilfeller der barnet har forsinket beinutvikling eller manglende funksjon, kan nevrolog og barnelege gi råd om underarms amputasjon i de første årene av livet for å forbedre livskvaliteten. Dermed blir barnet som han vokser opp, i stand til å tilpasse seg lett til denne omveltningen og kan føre et normalt liv.
Symptomer på sakral agenesis
De viktigste symptomene på sacral agenesis inkluderer:
- konstant forstoppelse;
- Fekal eller urininkontinens;
- Gjentatte urinveisinfeksjoner;
- Tap av styrke i bena;
- Lammelse eller forsinket utvikling av beina.
Disse symptomene kommer vanligvis kort tid etter fødselen, men i noen tilfeller kan det ta flere timer før de første symptomene vises, eller til sykdommen er diagnostisert ved rutinemessig røntgenundersøkelse.
Vanligvis er sakral agenesis ikke arvelig fordi, selv om det er et genetisk problem, er det bare foreldre til barn, og det er derfor vanlig at sykdommen oppstår selv når det ikke er familiehistorie.
